Jeg hadde en drøm.
Hår som Daenerys Targaryen i Game of Thrones – sølvhvitt, glødende, dramatisk. Jeg så for meg at jeg skulle betale meg vei til det håret, time etter time i frisørstolen, mens kortet pep og lommeboken gråt.
Lite visste jeg at den fargen… den hadde jeg allerede.
Jeg måtte bare slutte å kjempe imot den.
Det siste frisørbesøket før avgjørelsen var som en scene fra en tragikomisk film: Etterveksten min ble – av alle ting – pastellrosa. Ikke den kule, iskalde varianten som ser ut som et bevisst motevalg. Nei, mer som “prinsesserosa som egentlig ikke passer til resten av hodet”. Det var dråpen.
Så jeg tok valget.
Jeg lot håret gro ut. Slapp kampen mot etterveksten som kom snikende etter tre uker. Sa farvel til små boliglån hos frisøren. Slapp følelsen av å måtte planlegge hele livet etter når håret mitt skulle se “presentabelt” ut.
Jeg sa det ikke til noen. Ingen store kunngjøringer, bare et stille “vi får se hvordan dette går” til meg selv. Og det morsomme er at ingen egentlig la merke til det – eller i hvert fall sa noe. Det bare skjedde, som om håret mitt og jeg hadde blitt enige om å ta en ny retning, i stillhet.
Nå, seks år senere, står jeg her. 46 år. Sølvrev, gratis Daenerys-imitator og generelt fornøyd.
Og det beste av alt?
Jeg fikk drømmehåret mitt – uten å betale for det.
