Jeg har alltid hatt mye på hjertet.
Noen ganger er det store tanker om livet, andre ganger små øyeblikk som får meg til å stoppe opp. Men i en tid der alt skal pakkes inn i 10-sekunders video eller et bilde med tre ord under, føles det som om det er stadig mindre plass til de lengre, mer levende historiene.
Så hvorfor blogg?
Jeg blogget faktisk en periode da jeg jobbet som rørleggerlærling – mest fordi det var et litt uvanlig yrkesskift, og det var gøy å sette ord på alt jeg opplevde. Men så kokte det hele bort i kålen…
I dag er det sosiale medier som dominerer. Jeg har lyst til å poste masse, men kjenner på en rar motstand i meg. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Kanskje er det den beryktede janteloven som sniker seg inn? Jeg har lenge hatt lyst til å starte en YouTube-kanal, men har utsatt det igjen og igjen. Når jeg tenker meg om, handler det nok mest om frykt. Frykt for hva andre vil tenke.
Sosiale medier går så fort. Alt skal være kort, morsomt eller poengtert – helst alt på én gang. Jeg er ikke helt der. Jeg vil skrive, dele tanker, og kanskje fortelle noe som ikke passer inn i et 15-sekunders klipp.
Tidligere i vinter begynte jeg å se litt på Rosabloggerne på TV, og hvordan de slo seg frem ved å bare dele av livet sitt – unge, vakre, og med relativt lite erfaring. Og så slo tanken meg: Hva om jeg blogger i stedet? Er det «ut» nå, når alt handler om SoMe? Kanskje. Men de fleste trender går i syklus, og kanskje blogging faktisk får en renessanse? Uansett er ikke populariteten det viktigste for meg. Jeg vil ha et sted å dele interessene mine, tankene mine, erfaringene mine – og kanskje, bare kanskje, kan jeg være til inspirasjon for noen der ute.
Så hvorfor Purpurblogg?
Vel, rosablogger er jeg i hvert fall ikke! Jeg er ikke helt ung lenger – offisielt vel innenfor kategorien middelaldrende kvinne. Fager? Tja, kanskje, avhengig av øyet som ser. Så jeg måtte finne på noe nytt. Jeg vurderte «Lillablogg», men det var allerede brukt litt her og der. Men purpur! En vakker, uvanlig farge – og et ord man nesten aldri hører. Da jeg oppdaget at purpur symboliserer egenart, styrke, kreativitet, visdom og ro, føltes det nesten som å lese en liten beskrivelse av meg selv. Da var avgjørelsen enkel.
Jeg håper du finner glede, inspirasjon – og kanskje noen nye perspektiver – i disse litt lengre tekstene enn det du vanligvis møter på SoMe.
Takk for at du er her. Jeg håper vi sees igjen og igjen!
